Voksen, jeg?!

I går var jeg på foreldremøte, for de som har barn som skal begynne på skole til neste høst..

Jeg satt på stolen min, og vifta med bena.

"Herregud, hva gjør JEG her.. Jeg er da bare en liten drittunge selv", tenkte jeg..

Lille lille Emilie, en liten mini meg- som jeg har ansvaret for..

Mens de prata, kom bekyringene mine frem.. Tenk om hun får det fælt, tenk om hun ikke får det godt på skolen.. Også spolte fortiden min seg inni hodet mitt.. Venner, uvenner, fiender, kjærester, lekser, strev, latter, gråt, krangler. Hjeeeelp, jeg er ikke klar for dette. Jeg skal da ikke ha barn, ikke før jeg har fast jobb, og gift og har gård, men vent, jeg har da barn. Sattan som realiteten faller i hodet på en. Livet blir ikke helt slik som man tror.

 Jeg hadde aldri i verden ville valgt å ha ansvaret for en levende personen helt mutters alene. Jeg liker jo ikke barn engang, untatt du min lille prinsesse, jeg forguder deg..!

Jeg har flere bekymringer, flere tårer, flere følelser enn noen gang, etter at jeg ble mor. Herregud, jeg er mor!!! JEG!!! Jeg er jo ikke voksen engang.. Når jeg blir voksen, skal jeg vinne i lotto, og kjøre fin Mercedes, og ha gård og masse dyr, og reise til syden hvert år.. Det er et strev å bli voksen..

Nå savner jeg mamman min, jeg savner bestemor. OMG, jeg har ingen familie her, og jeg har ansvaret for den lille!

I mine hender, det mest dyrebare <3

Også prater de om at det er viktig å lese mye for barnet..

Vi har jo ikke tv- kanaler engang. Lest til Emilie har jeg gjort siden før hun ble født. Hun er en smart kid. La 4 puslespill samtidig da hun var bare ett år. "Du har vært flink" får jeg høre. Jeg?? Hva har jeg gjort, er jo Emilie som er så flink, og smart!

Vi har et bånd du og jeg Emilie. Ikke alle skjønte dine ord. "Dæhæ" (stjerne) "krrr" (gris) "mua" (ku).

Men jeg skjønte, og jeg fikk tårer i øynene av stolthet <3

La aldri vårt bånd klippes Emilie <3 Mamma elsker deg. Jeg elsker å være mamma. Men ordet mamma, må smakes på enda i en stund for meg :)